Der mitt hjerte er...

Breimyrbakken.

Hjertet mitt hører hjemme i Holmestrand, helt klart. Vi har det så godt her på gården vår i Re...her er det stille, fredelig , ren luft og nydelig , men hver gang jeg er i Holmestrand...blir jeg så glad i hjertet. De som bor i Holmestrand, eller mange av dem, vil gjerne fornye og forbedre byen . De vil forandre den til noe mer storbyaktig greier, hvor alt skal være så fint og flott.De ser ikke hvor fabelaktig denne lille , sjarmerende byen er . En uoppdaget perle er den.Den har alt man trenger, den herlige fjorden...så langt øyet kan se. De små rare butikkene , de gamle bygningene ,de små gatene , det gamle hotell bygget, Sositeten, det vidunderlige gamle biblioteket med utsikt rett ned på vannet ...gjennom rutete gamle , bølgete glass. For å komme opp til biblioteket som er i andre etasje, må man gå opp en gammel knirkete trapp...kan det bli mer koselig enn det ? Nei. Det skal også bort, det nydelige biblioteket. Det skal bygges nye , kalde bygg, ting skal forandres. De skjønner ikke at det er det som er så spesielt i denne lille byen...at ting er nesten som for førti år siden. Det er jo det som gjør denne lille byen så spesiell. Man kan ennå kjenne den gode følelsen , som var der for mange , mange år siden, da en liten pike ble møtt av bestefar på toget og de sammen gikk bort til fiskebryggebutikken , for å ta bussen hjem til bestefar i Våle. Ja nå heter det ikke en gang Våle, neida for nå er flere kommuner slått sammen ...så nå heter det Re.Det er mange ting som gjør at Holmestrand er så nydelig. Menneskene , som er så åpne , enkle og greie. En tur på butikken blir en god opplevelse, der man utveksler gode ord og gjerne siste nytt på familiefronten til butikk damen.  Den lille stranden, Sand sletten...så herlig ! Her kan man ofte være eneste menneske . Bare fin sand, skjell, vann , sol og måkene  langt der ute over vannet. Her er det flott å isbade om vinteren også, trenger ingen badedrakt her nei , for det er ingen i nærheten.Og for ikke å glemme de få og små utestedene i byen. Den lille intime kina restauranten med utsikt ut i hoved gaten, der hvor to små kinesere gjør alt de kan for at gjestene skal trives. Den lille Pøben, der de knapt kan blande drinker og musikeren nesten aldri vil spille noe utenfor reportoaret sitt, men menneskenesom kommer dit har omsorg for hverandre og alle er velkommne. Det er liksom helt naturlig der at man kommer som man er med strikkegenser og tresko, og bestemor på 70 år med hårtopp er like velkommen som de unge og middelaldrende der.  Jeg bare elsker denne byen og de herlige menneskene som bor der, og håper at ingen skal få ødelegge denne lille fredelige byen vår.